Omfattende stat, omfattende sivilsamfunn

Fører sterke velferdsstater med en omfattende offentlig sektor til en svakere frivillig sektor? Ikke i Skandinavia, hvor det frivillige engasjementet er omfattende og stabilt. Dette er tilfelle, ikke på tross av, men snarere på grunn av, de sterke velferdsstatene.

Av Kristin Strømsnes*

Svekker velferdsstaten folks frivillige engasjement? I følge klassisk “crowding out” teori, vil man i sterke velferdsstater med en omfattende offentlig sektor finne en svakere frivillig sektor og mindre frivillig engasjement. Siden staten tar ansvar for borgerne hele veien fra vugge til grav, antas det å ikke være det samme behovet for frivillighet. Staten og sivilsamfunnet blir dermed beskrevet som to aktører i et null-sum spill, der mye av det ene fører til lite av det andre, og man argumenterer, for eksempel slik Fukuyama (2001) gjør, for at staten kan ha “…a serious negative effect” på frivillig engasjement.

Frivillig innsats i Skandinavia

I boken Civic Engagement in Scandinavia. Volunteering, Informal Help and Giving in Denmark, Norway and Sweden, nylig publisert på Springer forlag, gis det for første gang en samlet komparativ analyse av frivillig engasjement i Skandinavia basert på «Frivillig innsats»-undersøkelsene som har blitt gjennomført jevnlig i de tre landene siden begynnelsen av 1990-tallet. Her konkluderes det med at det frivillige engasjementet i de skandinaviske landene er omfattende og stabilt. Dette er tilfelle, ikke på tross av, men snarere på grunn av, de sterke velferdsstatene. Boken inneholder bidrag fra sentrale frivillighetsforskere fra alle de skandinaviske landene, og er redigert av undertegnede i samarbeid med Lars Skov Henriksen og Lars Svedberg.

Det er ikke bare den frivillige innsatsen knyttet til ulike typer frivillige organisasjoner som er høy i de skandinaviske landene. En stor andel bidrar også med uformell hjelp til slektninger og ikke-slektninger i form av transport, innkjøp og rengjøringstjenester, og de aller fleste gir penger til ulike gode formål. Nivået av frivillig innsats er noe lavere i Danmark enn i Norge og Sverige, men på den annen side er det flere dansker enn nordmenn og svensker som bidrar med uformell hjelp til slektninger og ikke-slektninger. Det er også slik at de ulike formene for frivillig engasjement snarere supplerer hverandre enn går på bekostning av hverandre. Nyere former for digital frivillighet ser heller ikke ut til å gå på bekostning av den tradisjonelle frivilligheten.

Det er generelt bred rekruttering til frivilligheten og små sosiale forskjeller mellom dem som deltar og dem som ikke gjør det. I tillegg skiller de skandinaviske landene seg ut med høy grad av likhet mellom kvinner og menn – i alle fall om man ser bort fra frivilligheten knyttet til idrettsorganisasjonene, der det er flere menn enn kvinner som deltar. Idrett, fritid og kultur er de dominerende feltene for frivillighet i de skandinaviske landene, mens velferdsfeltet, selv om det er i vekst, relativt sett står svakere. I intervjuer gis det uttrykk for at frivilligheten er et viktig supplement til velferdsstatens mer profesjonaliserte omsorg, men at hovedansvaret for velferd bør ligge hos offentlige myndigheter for å sikre kvalitet, effektivitet og rettferdighet.

Når det kommer til pengegaver, går disse sjeldnere til lokale formål som idrett, fritid og kultur, og oftere til internasjonale hjelpetiltak og medisinsk forskning. Tradisjonelt har det i de skandinaviske landene vært vanligere å gi av sin tid gjennom dugnad og andre former for frivillig innsats enn å gi pengegaver. Dette gjenspeiles også i at selv om de fleste gir, så er summene relativt små.

Arven fra folkebevegelsene

Man har altså i de skandinaviske landene både omfattende stater og omfattende sivilsamfunn. For å forstå skandinavisk sivilsamfunn er det nødvendig å trekke linjene tilbake til folkebevegelsene. De store folkebevegelsene, som arbeiderbevegelsen, bondebevegelsen, misjonsbevegelsen, avholdsbevegelsen, sosial- og velferdsbevegelsen og idrettsbevegelsen, hadde sin blomstringstid fra siste del av 1800-tallet. De var helt sentrale institusjoner i skandinavisk nasjonsbygging og demokratisering, og bidro til å skape det samfunnet vi har i dag.

Disse bevegelsene la grunnlaget for et stort antall lokale foreninger som organiserte alt fra idretts- og fritidsaktiviteter til biblioteker, folkehøyskoler og forsikringssamarbeid. De fleste av disse foreningene var også allerede fra starten organisert som lokale medlemsorganisasjoner med en demokratisk oppbygning. De lokale foreningene var kjernen, og det var medlemmene som i hovedsak eide organisasjonene. Lokalforeningene var også som regel knyttet til regionale og nasjonale organisasjoner, der de nasjonale organisasjonene hadde en mer direkte funksjon som interesseorganisasjoner. Denne organisasjonsstrukturen gjorde organisasjonene til viktige mekanismer for både horisontal og vertikal integrasjon i samfunnet. Organisasjonene rekrutterte medlemmer bredt, og medlemmene ble, gjennom sine lokale foreninger, nært knyttet til organisasjoner på nasjonalt nivå, noe som også ga muligheter for politisk innflytelse.

Folkebevegelsestradisjonen, som er et viktig særtrekk ved de skandinaviske landene, ga oss sterke medlemsorganisasjoner og organisasjoner som var politisk og demokratisk viktige. Folkebevegelsene var også viktige velferdsprodusenter og institusjonsbyggere lenge før de universelle velferdsstatene ble dannet. Særlig i Norge og Sverige var det ofte religiøse organisasjoner, avholdsorganisasjoner og organisasjoner innenfor sosial- og velferdsfeltet, som grunnla og drev velferdsinstitusjoner som sykehus, sykehjem, helsestasjoner og institusjoner for rusbehandling. Disse ble, etter velferdsstatens fremvekst, ofte overdratt til det offentlige, som deretter sto for den videre driften.

Velferdsstatens “crowding in” effekt

De skandinaviske landene har et juridisk system hvor det er lett å danne foreninger og et politisk system som er åpent og vennlig innstilt overfor frivillige organisasjoner. Frivillige organisasjoner innehar stor grad av legitimitet og blir ofte støttet finansielt av lokale og sentrale myndigheter. Dette bidrar også til å forklare hvorfor de skandinaviske landene har en uvanlig høy organisasjonstetthet, med 20-28 organisasjoner per 1000 innbyggere i urbane områder og 12-16 organisasjoner per 1000 innbyggere i mer rurale områder. I komparativ sammenheng er dette svært høye tall. Når Tocqueville (1835) kalte Amerika for “a society of associations”, er dette ikke mindre sant for de skandinaviske landene.

Organisasjonstettheten er i seg selv en forklaring på den høye deltakelsen i frivillige organisasjoner. Høy organisasjonstetthet fører til høy etterspørsel etter frivillige. I stedet for en “crowding out” effekt, der en omfattende velferdsstat fører til mindre frivillig innsats, er det også flere mekanismer i spill hvor velferdsstaten snarere kan ha en “crowding in” effekt og bidra til å øke det frivillige engasjementet.

Den universelle velferdsstaten er kjennetegnet av en omfattede offentlig sektor, et omfattende skattefinansiert velferdstilbud og høy grad av omfordeling av ressurser fra de rikeste til de mindre begunstigede delene av befolkningen. Denne modellen har en rekke konsekvenser for det frivillige engasjementet. For det første medfører den at de fleste basisbehov er dekket for det store flertallet av befolkningen. Majoriteten av befolkningen trenger ikke å bekymre seg for hvordan de skal få dekket sine mest grunnleggende behov, og kan i stedet bruke tid og energi på, for eksempel, organisasjoner og foreninger i lokalsamfunnet, ofte innenfor kultur og idrettsfeltet knyttet til egen eller barnas fritid.

Videre innebærer universalisme stor grad av likhet, både i form av sjanselikhet, som like muligheter til utdannelse, og resultatlikhet, for eksempel gjennom progressiv beskatning. Når ressurser er likere fordelt i befolkningen, er også barrierene lavere for mindre ressurssterke grupper av befolkningen til å delta i sivilsamfunnet. Dette kan bidra til å forklare det høye nivået av frivillig deltakelse i Skandinavia. Hvis vi sammenligner med USA, så var det mindre enn 10 prosent av dem som ikke hadde fullført videregående utdanning som deltok i frivillig arbeid i 2015, mens tilsvarende tall for eksempel for Danmark, er 25 prosent.

I tillegg til dette inkluderer skandinavisk likhet høy grad av likestilling mellom kjønnene, noe som også betyr deltakelse på like fot innenfor frivillig sektor. En annen effekt er at behovet for organiserte fritidsaktiviteter for barn blir større når begge foreldrene er i lønnet arbeid.

En universell og omfattende velferdsstat betyr en stat som er involvert på de fleste samfunnsområder. I stedet for å føre til nedgang i frivillig engasjement, vil en sterk og aktiv stat ofte føre til økt politisering i samfunnet, der borgerne etablerer organisasjoner og foreninger i et forsøk på å verne om interessene sine overfor staten. Som et resultat vil det være mange organisasjoner på lokalt nivå som engasjerer borgerne innenfor lokale politikkområder som byutvikling, arealplanlegging, skolepolitikk, eldreomsorg, eller integrering av innvandrere. Ofte kan en også se at det dannes organisasjoner på hver side i lokale konfliktsaker. Straks det er etablert en organisasjon som kjemper for en sak, dannes det en organisasjon som kjemper mot den samme saken.

Erfaringene fra Skandinavia peker dermed mot at staten i stedet for å ha “…a serious negative effect” kan bidra til å fremme dannelsen av organisasjoner og foreninger og øke det frivillige engasjementet. Heller enn å se på forholdet mellom staten og sivilsamfunnet som et null-sum spill der mer av det ene fører til mindre av det andre, bør en se på det som et pluss-sum spill der en aktiv og omfordelende stat som er involvert på de fleste områder i samfunnet skaper muligheter for sivilt engasjement, samtidig som den bidrar til å sikre at de aller fleste innbyggerne har de nødvendige ressursene som skal til for å ta del.

 

Referanser:

Fukuyama, F. (2001) “Social capital, civil society and development”, Third World Quarterly, 22(1): 7-20.

de Tocqueville, A. (1835) Democracy in America. New York: New American Library.

 

Dette innlegget bygger på en presentasjon redaktørene av boken «Civic Engagement in Scandinavia. Volunteering, Informal Help and Giving in Denmark, Norway and Sweden» holdt på Harvard Kennedy School – Ash Center for Democratic Governance and Innovation 19. november 2018, med tittelen «Can large welfare states and strong civil societies coexist? Lessons from Scandinavia».

*Kristin Strømsnes er professor ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen; for tiden Democracy Visiting Fellow ved Harvard Kennedy School, Ash Center for Democratic Governance and Innovation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s