Kan Trump være dommer i sin egen rettsak?

Grunnloven gir presidenten eneveldig makt til benådning. Dersom Trump bryter loven blir det store spørsmålet om han kan benåde seg selv.

Av Gunnar Grendstad*

Benådningsparagrafen i den amerikanske grunnloven er helt spesiell. Mens grunnloven på alle andre punkter fordeler føderal makt og gjensidig kontroll mellom presidenten, kongressen og høyesterett, finnes det ingen motmakt til presidentens rett til å benåde. Retten stammer fra middelalderens eneveldig konger som styrte med makt fra Gud og selv stod over loven.

Denne mosegrodde retten ble kastet inn i diskusjonen i grunnlovsforsamlingen i Philadelphia sommeren 1787. Og løsningen på enhver uenighet om presidentens makt og myndighet ble feid under teppet. Alle forstod at George Washington ville bli den første presidenten. Alle stolte på ham.

Benådningsparagrafen i grunnloven er knapp og tydelig: The President … shall have the Power to grant Reprieves and Pardons for Offences against the United States, except in Cases of Impeachment.

Benådet sin egen bror

‘Reprieve’ betyr å nedsette, utsette eller å gi amnesti. Dersom en person er blitt idømt en straff, kan presidenten bestemme at straffen skal reduseres eller ikke sones i det hele tatt. Personen forblir skyldig, men soningen lempes. I 2007 fjernet president George W. Bush fengselsstraffen til Scooter Libby, visepresident Dick Cheney sin stabssjef. Boten måtte Libby fortsatt betale. (I april i år kom president Trump til unnsetning og benådet Libby fullstendig.)

‘Pardon’ betyr å benåde. Dersom en person er blitt tiltalt og idømt en straff, kan presidenten gi fullstendig frikjennelse. Personen forblir uskyldig og dommen blir strøket fra rullebladet. Bill Clinton nedsatte straffen og benådet hele 456 personer mens han var president. Så sent som 20. januar 2001, bare timer før han overlot Det hvite hus til president Bush, benådet han 140 personer, inkludert sin egen bror.

Selv om benådningsmakten er omfattende, har den likevel to begrensninger. Den ene er at den kun gjelder brudd på føderale straffelover. Den andre er at benådning ikke kan brukes ovenfor personer som er stilt for riksrett.

Vårt nasjonale mareritt

Presidenter bruker også benådning til nasjonal og politisk forsoning. Abraham Lincoln ga amnesti til personer som støttet sørstatene og konføderasjonen under borgerkrigen. Jimmy Carter ga amnesti til personer som hadde reist ut av landet for å unngå å bli vervet som soldat til Vietnamkrigen. Trolig den mest kjente og dramatiske benådningen var i September 1974 da Gerald Ford ga Nixon en fullstendig benådning for alle straffbare handlinger som Richard Nixon hadde begått eller deltatt i som president. Bakgrunnen for benådningen var den politiske krisen og oppgjøret i etterkant av Watergate-skandalen.

Nixon var anklaget for å stikke kjepper i hjulene for etterforskningen av innbruddet i hovedkvarteret for det demokratiske partiet i 1972. Ford mente USA trengte å komme ut av «vårt lange nasjonale mareritt.» At Ford også ga Nixon en såkalt ‘forkjøpsbenådning’ for lovbrudd som kanskje ville blitt oppdaget senere, var nokså spesielt. Fords oppslutning på meningsmålingene stupte rett etter benådningen. Men historien ga ham trolig rett: i 2001 fikk Ford John F. Kennedys pris for å ha utvist mot i politikken.

Ny dom for den frikjente?

I mai 2017 satte fungerende justisminister Rod Rosenstein i gang etterforskningen om Russlands innblanding i presidentvalget 2016. President Trump avviser noe som helst samarbeid mellom ham og russerne. Etterforskningen under ledelse av Robert Mueller er ikke ferdig, men flere personer som så langt er etterforsket – noen av dem er også straffedømt – hadde nært samarbeid med Trump. Mer enn noen gang tidligere stilles det spørsmål om, eller hvordan, Trump vil benytte seg av benådningsretten. To spørsmål er framtredende.

Det første spørsmålet angår forholdet mellom føderale lover og delstatslover. Trumps tidligere valgkampleder Paul Manafort er under føderale straffelover tiltalt for blant annet skatteunndragelse og hvitvasking av penger. Dersom Trump benåder Manafort, kan en delstat fortsette eller overta straffeforfølgelsen av Manafort?

Svaret er nei dersom grunnlovens bestemmelse gjelder om at ingen skal prøves to ganger for samme forbrytelse (‘double jeopardy’). Svaret et er ja dersom vi tar på alvor rettssystemet i USA er delt mellom den føderale staten og delstatene. Dette systemet kalles ‘separate sovereigns.’ Spørsmålet om ‘double jeopardy’ er nå blitt stilt på spissen i saken Gamble v. United States som stod på sakskartet i USAs høyesterett onsdag i forrige uke. Saken var så viktig at partene og deres advokatene fikk ekstra tid til å føre sine argumenter foran de ni dommerne. Utfallet av saken får vi trolig neste år.

Benåde seg selv?

Det andre spørsmålet blir aktuelt dersom Trump blir anklaget for å ha begått straffbare handlinger: kan Trump benåde seg selv? Svaret er ja dersom vi tolker grunnloven snevert: det er ingen formuleringer i grunnloven som hindrer president Trump i å benåde president Trump. Men svaret er nei dersom vi tolker grunnloven bredere: det bryter med rettsstatens prinsipp at ingen person kan være dommer i sin egen sak. Dette gjelder spesielt siden grunnloven også bemyndiger presidenten til lojalt å iverksette landets lover. Tjuende januar 2017 avla Trump ed på at han ville gjøre nettopp det.

 

*Gunnar Grendstad er professor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen

 

Denne kommentaren ble først publisert i Stavanger Aftenblad, 12.12.18: https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/RxAREJ/Kan-president-Trump-vare-dommer-i-en-rettssak-mot-seg-selv

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s