Hva påvirker arbeidsmengden i Høyesterett?

Domstolene i Norge må behandle stadig flere komplekse saker som krever mer ressurser og større arbeidsinnsats. I Høyesterett skyldes den økende arbeidsmengden per sak blant annet internasjonalisering av rettskildene og anker fra Borgarting lagmannsrett. I tillegg fører dissenser og særmerknader til at saker i snitt tar halvannen dag lengre tid å behandle.

Av Petter Kristiansen Arnesen, Henrik Litleré Bentsen og Gunnar Grendstad*

I følge tidligere justitiarius Tore Schei har Høyesterett over tid fått en stadig større arbeidsmengde som en konsekvens av «økende sakstall og en stadig større kompleksitet i sakene, blant annet som følge av internasjonaliseringen av retten».[1] Nåværende justitiarius Toril Marie Øie bekrefter denne utviklingen og har videre pekt på at «det stadig mer kompliserte og sammensatte rettskildebildet» som skyldes internasjonal rett, utfordrer høyesteretts kjernevirksomhet, som er å «treffe avgjørelser av høy kvalitet om prinsipielle spørsmål innen rimelig tid».[2]

Problemstillingen er ikke unik for Høyesterett. Regjeringen oppnevnte i 2017 en ny domstolkommisjon som blant annet skal utrede hvordan norske domstoler «bør organiseres for å være best mulig rustet til å ivareta forventninger om effektivitet og kvalitet og sikre deres uavhengighet gjennom omskiftelige samfunnsforhold». Konkret pekte regjeringen på at det er stadig «flere saker for domstolene og de er generelt mer krevende enn før, blant annet på grunn av økende internasjonal påvirkning på norsk rett og samfunnet generelt».

Økende arbeidsmengde per sak i Høyesterett
I en artikkel i Lov og Rett (07/2018) analyserer vi hva som påvirker arbeidsmengden i Høyesteretts avdelinger. Som mål på arbeidsmengde bruker vi to originale variabler: antall timer Høyesterett bruker til muntlige forhandlinger (forhandlingstid) og antall dager Høyesterett bruker til å nå en avgjørelse i saken (beslutningstid).

Kristiansen, Bentsen og Grendstad Figur

Det er en klar forventning i det juridiske miljøet at den gjennomsnittlige arbeidsmengden for hver avdelingssak i Høyesterett øker over tid. Våre data bekrefter dette, illustrert i figuren over. Fra 2010 til 2016 har gjennomsnittlig forhandlingstid økt fra fem timer og fire minutter til seks timer og tjueto minutter. Det tilsvarer en økning på én time og atten minutter per sak. I samme tidsperiode har gjennomsnittlig beslutningstid per sak økt fra omtrent elleve til femten dager. Trenden i beslutningstid er imidlertid uklar i tiden etter 2013. Dersom 2014 og 2015 er avvikende år, kan gjennomsnittlig beslutningstid være stigende for hele perioden. Men dersom 2016 er et avvikende år, tyder det i stedet på at beslutningstiden er i ferd med å flate ut eller gå ned.

Mulige forklaringer på økende arbeidsmengde
For å forklare økt arbeidsmengde i Høyesterett tar vi blant annet utgangspunkt i diskusjoner i de juridiske miljøene. I disse diskusjonene blir det foreslått hvordan ulike egenskaper ved sakene vil indikere om en sak er mer kompleks eller mer omfattende enn andre. Blant disse egenskapene finner vi internasjonalisering av rettskildene som konsekvens av EU/EØS-lovgivning og den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK); om partshjelp er med i saken; om saken omhandler en anke fra Borgarting lagmannsrett; om saken er en sivil eller straffesak; og om anken er over kjennelse eller dom.

I tillegg inkluderer vi om saker inneholder dissenser eller særmerknader. Andelen dissenser og særmerknader har økt i Høyesterett som en konsekvens av internasjonaliseringen av retten og av domstolens utvikling i retning mot en mer rendyrket prejudikatdomstol.  Dissenser og særmerknader er ikke årsaker til at en sak er kompleks, men en konsekvens av at en sak er vanskelig, og at utfallet av saken er åpent. Dissenser og særmerknader er i en særstilling blant de uavhengige variablene i vår analyse fordi disse materialiserer seg etter muntlige forhandlinger og før domstolen kunngjør dommen.

Resultater fra våre empiriske analyser
Våre analyser bekrefter forventningene i det juridiske miljøet om at Høyesteretts arbeidsmengde per sak øker som en konsekvens av internasjonaliseringen av rettskildene og behandlingen av mer komplekse saker.

Dersom en sak inneholder referanser til EU/EØS-lover øker forhandlingstiden med to timer og tjuefire minutter, mens den totale beslutningstiden øker med nesten tre dager. Bildet er litt annerledes når det gjelder saker med referanse til EMK. I snitt blir ikke EMK-saker tildelt noe lengre tid til muntlige forhandlinger enn andre saker, men den totale beslutningstiden øker med nesten halvannen dag. Dette indikerer at saker som inneholder referanser til EMK er undervurdert i den siste halvdelen av Høyesteretts arbeid. Gitt at hele 20 prosent av sakene i Høyesterett inneholder referanser til EMK, er det tydelig at denne typen saker bidrar til å legge press på domstolens totale arbeidsmengde.

Sammenliknet med de andre lagmannsrettene legger saker fra Borgarting, landets største og mest dominerende lagmannsrett, større beslag på muntlige forhandlinger i Høyesterett. Ankesaker fra Borgarting øker forhandlingstiden i Høyesterett med trettien minutter. Når det gjelder tiden dommerne trenger for å skrive ferdig dommen skiller saker fra Borgarting seg derimot ikke ut fra de andre domstolene

Høyesterett berammer én time og atten minutter ekstra forhandlingstid og beslutningstiden øker med nesten to dager for hver partshjelp som er involvert i saken. Partshjelp er kanskje ikke et direkte mål på at en sak er kompleks, men med flere aktører og interessenter i en sak, blir gjerne det juridiske lerretet større.

Ikke uventet fører dissenser og særmerknader til lengre saksbehandlingstid. Når dommerne ikke klarer å komme til full enighet i en sak i Høyesterett, vil en eller to dommere skrive særmerknad eller ta dissens. Slik uenighet presser den kollektive beslutningen som et dommerpanel vil ta. Analysene viser at dissenser eller særmerknader forlenger beslutningstiden med en og en halv dag. Gitt at én av fem saker i Høyesterett inkluderer én eller flere dissenser eller særmerknader, utgjøre dette en markant andel av Høyesteretts årlige arbeidsmengde.

*Petter Kristiansen Arnesen er masterstudent, Henrik Litleré Bentsen er forsker og Gunnar Grendstad er professor ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen.

Kilder
[1] Tore Schei, «Norges Høyesterett ved 200-årsjubileet», i Tore Schei, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril Marie Øie (red.), Lov, sannhet, rett. Høyesterett 200 år, Oslo 2015 s. 1–42 (s. 4).

[2] Toril Marie Øie, «Høyesterett i utvikling», Norges Høyesterett 2017. Årsmelding, 2018 s. 4–5 (s. 5).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s