Aktivisme før og nå

Det er 50 år siden 1968. Hvordan har holdningen til politisk aktivisme endret seg i denne perioden?

Av Kristin Strømsnes*

I år er det 50 år siden Vietnam-demonstrasjoner, studentopprør og hippiebevegelsen gjorde 1968 til betegnelse på en hel generasjon. Ungdommer tok til gatene for å gi uttrykk for meningene sine, og ukonvensjonelle deltakelsesformer oppsto i kontrast til deltakelsen innenfor det representative demokratiet. Mange var kritiske til denne formen for påvirkning på utsiden av det ordinære politiske systemet, og fryktet at det representative demokratiet skulle svekkes. Mye har imidlertid skjedd siden den tid når det gjelder holdningene til hvilke fremgangsmåter samfunnsborgerne legitimt kan ta i bruk for politisk påvirkning. Også i Norge har det vært betydelige endringer i hvordan vi ser på politisk aktivisme.

Bråkmakere på Stortinget
På 1960-tallet var det ikke uvanlig at aksjonister ble fremstilt som bråkmakere. 14. juni 1968 ble det for eksempel i Aftenposten rapportert om «Uverdig episode på Stortingets galleri» da aksjonister demonstrerte fra stortingsgalleriet mot norsk NATO-medlemskap:

«En større gruppe unge mennesker, tildels meget unge, startet bråk mens Alfred Henningsen (a), Troms, stod på talerstolen ved 18.30-tiden igår kveld. Løpesedler ble kastet ned i stortingssalen, plakater ble rullet ut, og samstemmige og tydeligvis godt innøvde slagord ble slynget ut over representantene».

Demonstrasjoner inne i stortingsbygningen, som ville være bortimot umulig under våre dagers skjerpede sikkerhetstiltak, var ikke helt uvanlig på denne tiden; flere av studentdemonstrasjonene hadde samme karakter. Liknende virkemidler kunne vi også se under Alta-demonstrasjonen, som både ut fra varighet, aktørene som var involvert, virkemidlene som ble tatt i bruk og måten aksjonistene ble møtt av myndighetene, er blant de mest omfattende politiske aksjonene vi har hatt i Norge. På aksjonistenes repertoar sto alt fra fastlenking og teltleir til sultestreik og okkupasjon av statsministerens møterom, og aksjonistene ble møtt av en av de største politistyrkene som noen gang er satt inn mot sivile i Norge.

Fra demokratisk nedbryting til viktig
Alta-aksjonen førte også til omfattende debatt om den rollen aksjoner spiller i et representativt demokrati, og der blant annet daværende stortingspresident Guttorm Hansen uttalte (Ap) at:

«Alta-demonstrasjonen og andre utenomparlamentariske aksjoner som tar sikte på å umuliggjøre effektueringen av beslutninger truffet på lovlig vis av lovlig valgte folkestyreorganer, tjener ingen annen hensikt enn at de undergraver vårt politiske system» (Aftenposten 14.7.1979).

Han ga her uttrykk for et syn på demonstrasjoner som noe som står i motsetning til og befinner seg på utsiden av det representative demokrati, og som bidrar til å bryte det ned.

På 1980- og første del av 90-tallet var det særlig Blitz-miljøet som herjet på aksjonsarenaen, tidvis med gatekamper og tilspissing mellom aksjonister og politi som vi ikke har sett tilsvarende til verken før eller siden i Norge. Dette førte til kraftige innstramninger når det gjaldt adgangen til å demonstrere, og igjen blusset diskusjonene opp om den rollen aksjoner spiller i et demokrati som vårt. Et eksempel fikk vi i 1996, under Kinas daværende president Jiang Zemins besøk til Norge. Politiet kjørte en svært restriktiv linje og anholdt blant annet den tibetanske munken Palden Gyatso, som hadde tilbrakt 33 år i kinesiske fengsler, før han i det hele tatt hadde sagt eller gjort noe som helst. Dette førte til debatt om rollen til politiske aksjoner i et representativt system. Daværende stortingspresident Kirsti Kolle Grøndal (Ap) var imidlertid tydelig på at «Demonstranter er en del av demokratiet» (Aftenposten 28.6.1996), et syn som fikk støtte på tvers av politiske motsetninger. Dette er et fundamentalt annet syn på aksjoner enn det som Guttorm Hansen ga uttrykk for under Alta-aksjonen. Demonstrasjonene ble nå sett på som noe som støtter opp om det representative demokratiet og gir det energi heller enn noe som utfordrer det og bryter det ned.

Representant og demonstrant
Hvis vi tar spranget frem til våre dager, finner vi at holdningene er ytterligere endret. Da det i januar 2017 ble protestert foran Stortinget mot at Klima- og miljødepartementet reduserte fellingskvoten på ulv fra 47 til 15 dyr, var daværende stortingspresident Olemic Thommessen (H) å finne blant demonstrantene, noe som skapte ikke så rent lite debatt. Blant annet tok Aftenposten på lederplass til orde for at stortingspresidenten ikke burde deltatt:

«Ved å velge plenen, skaper Stortingets øverste, presidenten, inntrykk av at vanlig parlamentarisk arbeid ikke er tilstrekkelig i møte med dagens regjering. Han legitimerer at alle andre veier enn den fysiske demonstrasjonen er stengt. Men Regjeringen viser altså til et lovverk som Stortinget har vedtatt og har myndighet til å endre, hvis flertallet ønsker det. Thommessen, av alle, burde forsvare at stortingspolitikerne bruker systemet de er en del av, fremfor å skape inntrykk av at politikerne kan se bort fra norske lover hvis bare oppmøtet på plenen blir stort nok. Stortingspresidenten burde holdt seg på Stortinget, ikke på plenen.» (Aftenposten 8.1.2017)

Selv om det ikke er vanlig kost å se stortingspresidenten demonstrere mot egen regjering på denne måten, er det flere eksempler på at det ikke nødvendigvis er noe motsetningsforhold mellom å være representant og demonstrant. Et av disse er da Erling Folkvord og Lisbeth Holand i 1993 deltok i en demonstrasjon mot utsending av kosovoalbanere som hadde fått avslag på asylsøknadene sine, der det også ble sprayet slagord på stortingsbygningen. Et annet eksempel er da Kristin Halvorsen murte Leca-blokker foran Stortinget i 1994 som et innspill i kampen mot norsk EU-medlemskap. Selv om tilgangen til stortingsgalleriet nå er stengt for demonstranter, har stortingsrepresentantene selv, ved flere anledninger, markert synspunkter i form av aksjoner og markeringer inne i stortingssalen. I 2010 stilte flere stortingsrepresentanter med palestinaskjerf i stortingssalen for å vise støtte til palestinerne etter et israelsk angrep på en internasjonal nødhjelpskonvoi, og i 2011 valgte flere stortingsrepresentanter å slå av mobiltelefonen og unngå å bruke internett da datalagringsdirektivet ble vedtatt.

Gå til aksjon!
Aksjoner er ikke bare i økende grad akseptert som en kanal for påvirkning, men er sågar noe Stortinget oppfordrer til. I Stortingets undervisningsmateriell rettet mot videregående skole fremheves viktigheten av politisk deltakelse gjennom demokratiets mange deltakelseskanaler: «Bruk stemmeretten…, ta kontakt med politikere…, bli medlem av et parti…, gå til aksjon…, meld deg inn i en organisasjon…, bruk mediene…» (Stortinget 2018). Om aksjoner heter det videre at «[k]larer du å få med deg mange mennesker på aksjonen, og særlig hvis [du] greier å få media til å dekke saken, øker sjansene for at du blir hørt av politikerne på Stortinget eller lokalt – der du bor» (Stortinget 2018).

Fra å bli sett på som en utfordring for det representative demokratiet har holdningen til aktivisme endret seg – ikke bare til å inkludere politiske aksjoner som en legitim del av demokratiet, men til å se på politiske aksjoner som noe man skal kunne forvente gir innflytelse om man er mange nok og har media med.

 

*Kristin Strømsnes er professor ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen.

 

Videre lesing:
Kristin Strømsnes og Per Selle (2014) “Aksjoner i det representative demokrati” i Hanne Marthe Narud, Knut Heidar og Tore Grønlie (red.) Stortingets historie 1964-2014. Bergen: Fagbokforlaget.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s