Hvor godt har egentlig norsk distriktspolitikk fungert?

Staten bruker store midler på en distriktspolitikk som, tilsynelatende, ikke når hovedmålet; å beholde bosetningsmønsteret. Politikken tar kanskje for stort utgangspunkt i de som allerede bor i distriktene, og for liten grad i de som kunne tenke seg å flytte dit.

Av Jonas Stein*

Få fortellinger har sterkere kraft i vårt samfunn enn den om det gode livet i de norske bygdene og distriktene. Å selge fortellingen om hvor godt vi har lykkes med norsk distriktspolitikk (og hvor ille det vil være å endre på den) er en kjent norsk politisk øvelse. Det samme er det å måle seg med svenskene. Lederen av Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum (2015) og tidligere nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen (Werner, 2008) er blant de som har advart sterkt mot at norsk distriktspolitikk skal bli som den svenske. Vedum har brukt den svenske kommunereformen fra rundt to tusen kommuner til 290 kommuner på 1950- og 60-tallet som et argument mot den norske kommunereformen.

Å sammenligne med Sverige er kanskje ikke så dumt. Norge og Sverige er like på veldig mange områder. Landene er omtrent like store og bygget langs en nord-sør akse. Landene har bygd opp en sterk og universell velferdsstat, og oppgavefordeling mellom kommune og stat er omtrent den samme. Religiøst, kulturelt og verdimessig er det også svært mange likheter. Det er imidlertid tre interessante forskjeller. For det første har Norge en mye mer fragmentert kommunestruktur. For det andre har Norge valgt en mye rausere distriktspolitikk og da spesielt i Nord-Norge. Den aller mest kostbare er ordningen med regional differensiert arbeidsgiveravgift. Kostnaden var i 2016 anslått til å være rundt 13,3 milliarder kroner for hele landet,¹ hvorav om lag åtte milliarder for Nord-Norge. Ellers er det en rekke andre tilskudd til regional utvikling og særordninger for Nord-Troms og Finnmark. For det tredje har Norge valgt å stå utenfor EU. Hovedårsaken til alle de tre beslutningene er norsk distriktspolitikk og målsetningen til alle norske regjeringer siden 1977 «å halde oppe hovudtrekka i busettingsmønsteret», (Teigen, 2011).

Sammenligning mellom Nord-Norge og Nord-Sverige
Myten om det avfolkede Nord-Sverige er lett for oss nordmenn å ta for god fisk. Alle som har kjørt fra Tromsø til Piteå på sommerferie vet at det er mye skog, mye mygg og lite folk på veiene. Selv om det bor flere i Nord-Sverige (513 111 innbyggere) enn i Nord-Norge (480 740 innbyggere), er det en større andel av den nasjonale befolkningen som bor i Nord-Norge. En slik sammenligning viser imidlertid det problematiske med tverrsnittsanalyser. Når man ser utviklingen over tid ser bildet svært annerledes ut.

De siste 45 årene har avfolkningen i Nord-Norge vært større enn på den andre siden av grensen. Når man sammenligner befolkningsutviklingen i Nord-Norge og Nord-Sverige over tid, er det ingenting som tyder på at norsk distriktspolitikk har fungert mye bedre. Statistisk modellering viser også at det ikke er mulig å identifisere noen positive effekter av norsk distriktspolitikk i Nord-Norge etter 1975. Også når man sammenligner hvilke kommuner som har vokst over tid, internt i de to regionene, er det et klart mønster av en sterk urbanisering i begge regioner, på tross av den norske politikken som skulle bidra til økt bosetning i distriktene i Nord-Norge.

Hva kan forklare dette?
Den aller viktigste forklaringskraften er den store globale trenden med urbanisering. ‘People vote with their feet’, og når folk får muligheten er det svært mange som flytter til byen. Den store globale trenden er at stadig flere bor i byene. I 2007 bodde for første gang i menneskehetens historie mer enn halvparten av jordas befolkning i byene (OECD, 2015). Politikere og myndigheter blir handlingslammet i møte med den kraften som urbaniseringen representerer. Folk oppfatter at byene gir en helt annen frihet enn det man får i bygda eller i mellomstore norske byer. Det er ikke bare økonomisk frihet, gjerne representert med godt betalte jobber, men frihet til å velge blant et mye større mangfold, som fritidsinteresser, kafeer, kultur, idrett og kanskje aller viktigst; potensielle partnere.

En annen viktig forklaringsfaktor mellom Norge og Sverige er velferdsstaten. Utbyggingen av velferdsstaten i etterkrigstiden i både Norge og Sverige har vært mye viktigere for å opprettholde spredt bosetning enn den aktive distriktspolitikken. Hver dag overføres millionbeløp fra sentrum til periferi. Mange av tiltakene i velferdsstaten er ikke motivert av geografisk rettferdighet eller utjevning, men svært mange av dem innebærer i realiteten overføringer fra sentrale til mer grisgrendte områder av landet. Da Stortinget tidlig på 2000-tallet inngikk barnehageforliket hvor alle barn, uavhengig av bosted, skulle ha rett på barnehageplass, betydde det en enorm utbygging av barnehager og opprettelse av nye stillinger over hele landet. I flere nordnorske kommuner er det en høyere andel av uføretrygdede enn i andre kommuner.² Utbetalingene via NAV bidrar ikke bare til å redusere sosiale forskjeller, men også geografiske forskjeller. Velferdsstaten bidrar til utjevning og gir mulighet for folk å bo i distriktene både i Nord-Norge og Nord-Sverige. Sammenligningen med Sverige viser også at det er de kommunale tjenestene, og ikke den kommunale strukturen i seg selv som er det avgjørende for bosetningen.

Hvorfor er det ingen protester?
Den norske stat bruker store midler på en politikk som, tilsynelatende, ikke når hovedmålet; å beholde bosetningsmønsteret. Spørsmålet man kan stille er hvorfor det ikke er noen protester mot denne politikken. Erik Oddvar Eriksen (1996) har brukt begrepet statsavhengighet basert på det James Q. Wilson (1989) kaller klientellistisk politikk og mener med dette subsidier og beskyttelsestiltak overfor næringer og regioner som går til en relativt liten del av befolkningen. Skattene som finansierer godene er svært lave per innbygger i hele befolkningen, men de som mottar relativt store goder er svært få. Eriksen mener at Nord-Norge og nordnorske politikere går inn i en slags klientrolle for å gjøre seg avhengige av han Stat (som vi sier nordpå). Klientellisme kan føre til at alternativhandlingsrommet for politiske handlinger innskrenkes (Eriksen, 1996: 154). Ved å være ensidig opptatt av hva som eksisterer av støtteordninger, mister man av synet andre muligheter som kan være vel så attraktive.

Her er vi kanskje ved kjernen av dagens distriktspolitikk. Er det slik at norske distrikter trenger mer av dagens distriktspolitikk? Politikken har fått flere tiår på virke, men resultatene ser ikke ut til å være all verden. Selv sammenlignet med Sverige.

Det paradoksale er at selv om den norske befolkningen har økt med rundt en million mennesker de siste 25 årene har veksten i Nord-Norge kun vært på 20 000 innbyggere. Ser man vekk fra Tromsø og Bodø, snakker vi negativ utvikling i hele tall, ikke bare i relative andeler. Politikken tar kanskje for stort utgangspunkt i de som allerede bor i distriktene, og for liten grad i de som kunne tenke seg å flytte dit. Mer presist; hva skal til for at høytutdannede unge kvinner vil flytte til distriktene?

 

*Jonas Stein er stipendiat ved Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

 

Kilder:
Eriksen, E. O. (1996). Det nye Nord-Norge: Avhengighet og modernisering i nord. In E. O. Eriksen (Ed.), Avhengighet og modernisering i nord. Bergen: Fagbokforlaget.

OECD. (2015). OECD Urban Policy Reviews: China 2015: OECD Publishing.

Teigen, H. (2011). Distriktspolitikkens historie: Frå nasjonal strategi til regional fragmentering? Plan, 43(06), 48-54.

Vedum, T. S. (2015, 12.08.2015). Sentraliseringen er blåkopi. Nationen, p. 18.

Werner, K. (2008). Helga satser på by og land. Retrieved from
https://frifagbevegelse.no/article-6.158.52638.bdb95fa104

Wilson, J. (1989). Bureaucracy: What government agencies do and why they do it: Basic Books.

 

¹ http://www.statsbudsjettet.no/upload/Statsbudsjett_2017/dokumenter/pdf/skatt.pdf
² http://www.tv2.no/a/3388441/

1 kommentar

  1. Informativt innlegg om distriktspolitikk i Norge sammenlignet med Sverige . Men den åpenbart største forklaringsforskjellen er utelatt ; Nemlig geografien. Store flate områder med skog og fjell har til alle tider ført til mer «grend- og by-bebyggelse» i Sverige, Mens i Norge har folkets avhengighet av fisken i havet ført til en spredt småbebyggelse i hver en eneste fjord og øy ! Derfor blir sammenligningen og konklusjonene i «akademia» feil !

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s