Norske bønders klimarespons

Norsk landbruk står overfor store klimautfordringer i årene som kommer, og har ambisjoner om å redusere utslippene og bli mer klimasmart. For at dette skal realiseres, er man avhengig av at bøndene gjør endringer eller tilpasninger på bruket sitt. Men hva mener norske bønder om klimaendring og klimapolitikk?

Av Jostein Brobakk*

Stortingsmelding nr. 39 (2008-2009), omtalt som landbrukets klimamelding, markerte et skifte i klimasatsningen i landbrukssektoren. Her beskrives det at landbruket skal bli en del av klimaløsningen, noe som er fulgt opp i senere klima- og landbruksmeldinger. Ambisjonen er at landbruket skal ta sektoransvar, og bidra til at de norske målene om utslippskutt skal nås. En realisering av disse målene fordrer imidlertid endringer på bruksnivå. I en artikkel i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift ser jeg nærmere på hvilke holdninger norske bønder har til klimaendring og klimapolitikk, hvilke landbrukspolitiske prioriteringer de mener er viktige, og hva som skal til for at man vurderer å gjennomføre klimatiltak på eget bruk (Brobakk 2017). Analysene er gjennomført på bakgrunn av en landsrepresentativ spørreundersøkelse blant norske bønder fra 2011. Til tross for at tallmaterialet er noen år gamle, er denne surveyen så langt den eneste tilgjengelige av sitt slag.

Bøndenes grunnleggende klimaholdninger avviker i liten grad fra befolkningen for øvrig når det gjelder grad av klimaskepsis. En av tre er helt eller delvis uenig i påstanden om at klimaendringene er menneskeskapte. På den annen side mener kun 15 prosent at utslippene fra norsk landbruk er for store, 2 prosent sier de har gjennomført klimatiltak på eget bruk, mens syv av ti gir uttrykk for at klimautfordringene allerede tas alvorlig i norsk landbruk. Videre mener åtte av ti at det er viktigere å redusere utslippene av klimagasser i andre sektorer enn landbruket. Synet på bidrag fra egen sektor avviker dermed fra etablerte prinsipp i norsk forvaltningsskikk (sektorprinsippet og prinsippet om at forurenser betaler), og delvis fra de mer overordnede klimaholdningene (klimaendringene er menneskeskapt, det bør gjennomføres tiltak) nevnt over. At en gruppe på denne måten gir uttrykk for at andre skal bidra mer, er i seg selv ikke veldig spesielt. Imidlertid kan et slikt grunnsyn blant de som skal iverksette vedtatt politikk skape utfordringer for politikere og andre sentrale aktører, som forutsetter at ulike samfunns- og næringssektorer skal bidra til klimapolitisk måloppnåelse med tilnærmet likelydende prosentvise utslippskutt.

Synet på egen sektors rolle i klimasammenheng kommer også til uttrykk når bøndene blir bedt om å ta stilling til i hvilken grad ulike landbrukspolitiske mål skal prioriteres sterkere eller svakere i fremtiden. Her ønsker bøndene at norsk landbruk prioriterer produksjonsrelaterte forhold (matvareberedskap, sikre forbrukerne norske matvarer, produksjon over hele landet og distriktsbosetting) sterkere enn klimatiltak. Av 14 politiske mål rangeres reduksjon av klimagassutslipp som det minst viktige. Dette kan tolkes på to måter. For det første kommer målkonflikter i politikken til uttrykk: et av hovedmålene i landbrukspolitikken er å øke matproduksjonen i takt med befolkningsvekst og økt etterspørsel etter mat, mens norsk klimapolitikk forutsetter at landbruket bidrar til å kutte utslippene med inntil 40 prosent innen 2030. Hvorvidt det faktisk er en reell motsetning mellom økt matproduksjon og utslippskutt er en annen diskusjon. En rapport fra et regjeringsoppnevnt fagutvalg fra 2016 har beregnet et kuttpotensial på inntil 20 prosent uten at produksjonsvolumet går ned (Hohle mfl. 2016). For det andre kan resultatene tolkes som at klimatiltak anses å være et felles samfunnsansvar, og ikke en hovedoppgave for bøndene alene. Landbruksvennlige stemmer argumenterer med at vi har behov for innenlands matproduksjon, og at vi av den grunn må akseptere et visst utslippsnivå, til forskjell fra for eksempel ferie- og fritidsreiser med fly. Et annet interessant poeng med bøndenes prioritering av de landbrukspolitiske målsettingene er at rangeringen i stor grad gjenspeiler hovedlinjene i landbrukspolitikken i de siste regjeringsperiodene, med unntak av vektlegging av klimatiltak.

Det som i sterkest grad kan bidra til at bøndene gjennomfører klimatiltak på eget bruk er knyttet til offentlige støtteordninger og økte inntekter. Nær syv av ti sier at bedre betaling for å produsere mat på en mer klimavennlig måte er det som skal til, mens i underkant av syv av ti trekker frem innføring av nye tilskudds- eller støtteordninger. Økt klimarelatert kunnskap og/eller press fra samfunnet for øvrig vil i liten grad ha betydning. Svarene reflekterer både at bønder er selvstendig næringsdrivende med ansvar for driftsøkonomien på bruket, og at klimatiltak etter deres mening medfører økte kostnader som må kompenseres gjennom økte inntekter. Dernest er det en forventning om at nye tiltak i landbruket også i dette tilfellet følges opp av offentlige støtteordninger i tråd med etablert praksis.

Det som i sterkest grad påvirker bøndenes klimaholdninger er utdanningsnivå, politisk stemmegivning og hvorvidt man tror eget bruk eller virksomhet vil bli påvirket av klimaendringene.

De med høyest utdanningsnivå, de som stemmer på det som tradisjonelt omtales som miljøpartier (SV og Venstre) og de som i sterkest grad tror de vil bli påvirket negativt av fremtidige klimaendringer, er de som i sterkest grad også mener at klimaendringene er menneskeskapte og at landbruket bør iverksette tiltak. Fra dette kan vi slutte at i den grad norske bønder opplever økt forekomst av ekstremvær som for eksempel flom og tørke, så vil også oppslutning om klimatiltak i landbruket øke. Dette er i tråd med internasjonal forskning på feltet, både generelle opinionsstudier og ulike landbruksrelaterte studier.

Mitt hovedargument er at dersom vi skal nå de klimapolitiske målene for landbrukssektoren, er vi avhengig av at bøndene gjør driftsendringer eller tilpasninger på eget bruk.

Bred kunnskap om holdninger, og hva som kan bidra til slik praksisendring, er i den sammenheng viktig når virkemidler som kan ta oss nærmere målet skal utformes.

 

*Jostein Brobakk er forsker ved Ruralis – institutt for rural- og regionalforskning (tidl. Norsk senter for bygdeforskning).

 

Kilder: Brobakk, J. (2017) ‘Klima for endring? Norske bønders holdninger til klimaendring og klimapolitikk’, Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 33(3-4): 272-291.

Hohle, E.E. m.fl. (2016) ‘Landbruk og klimaendringer. Rapport fra arbeidsgruppe, 19. februar. Oslo: Landbruks- og matdepartementet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s