Lite forpliktende klimastøtte

Hva er det som får organisasjoner som Norske Dansekunstnere, Dyrevernalliansen og Den norske kirke til å engasjere seg i klimasaken, og er det nødvendigvis en styrke for klimasaken at de gjør det? 

Av Kristin Strømsnes*

Selv om Norge er kjent for å ha en omfattende frivillig sektor, har klimasaken ikke vært kjennetegnet av noen utstrakt organisering. I valgkampen i forkant av stortingsvalget i 2013 ble det imidlertid dannet en paraplyorganisasjon kalt Klimavalg2013. Målet var å gjøre klima til en av de viktigste sakene i valgkampen. Før valgkampens slutt hadde 101 organisasjoner knyttet seg til kampanjen. Hva kjennetegner disse organisasjonene, og hvorfor valgte de å slutte seg til Klimavalg2013?

Klimavalg2013 hadde utspring i Besteforeldrenes klimaaksjon. Som grunnlag for kampanjen lå en politisk plattform og seks politiske krav organisasjonene som sluttet seg til måtte skrive under på. Disse handlet om å (1) kutte i norske utslipp i henhold til FNs anbefalinger, (2) gi begrepet klimarettferdighet konkret innhold, (3) øke satsingen på ny næringsutvikling gjennom grønne arbeidsplasser, (4) redusere tempoet i oljeutvinningen, (5) tilrettelegge for klimavennlige forbrukervalg og (6) ta solidaritet mellom generasjonene på alvor. Det er snakk om krav som, om de blir tatt på alvor, vil kreve substansielle politiske og næringsmessige endringer i det norske samfunn. Til tross for dette, var det et bredt spekter av organisasjoner som sluttet seg til kampanjen, hvorav flere ikke tidligere hadde demonstrert noe engasjement knyttet til klimasaken.

Organisasjonene som ble en del av Klimavalg2013 spenner fra miljøorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner til religiøse organisasjoner, fagforeninger og organisasjoner som arbeider med ulike energieffektiviseringsløsninger. Nesten en tredjedel av organisasjonene er ulike typer religiøse organisasjoner. Fagforeninger og yrkesorganisasjoner er også godt representert, med organisasjoner tilknyttet alle de tre hovedorganisasjonene (LO, YS og Unio), i tillegg til de to jordbruksorganisasjonene. Det var imidlertid også organisasjoner som valgte å ikke bli en del av kampanjen, som Tekna som blant annet organiserer personer innenfor oljenæringen. Bare tolv av organisasjonene i Klimavalg2013 er det vi i utgangspunktet ville kalle en klimaorganisasjon, og flere av disse ble også dannet som en del av den samme prosessen som ledet frem til Klimavalg2013 (som Arkitekter for klima, Ingeniører for klima og Forfatternes klimaaksjon). Derimot finner vi en god del organisasjoner innenfor nærliggende felt som miljøvern, friluftsliv, dyrevern og energieffektivisering representert.

Det varierer også i hvor stor grad det er snakk om politisk orienterte organisasjoner, i betydningen organisasjoner som er konfliktorienterte og rettet mot samfunnet rundt seg. En rekke av organisasjonene er snarere konsensusorienterte og primært innrettet mot egne medlemmers interesser. For mange av energieffektiviseringsorganisasjonene, for eksempel, handler engasjementet mer om individuelle livsstilsendringer enn om å påvirke de politiske prioriteringene i samfunnet, altså småskalapolitikk heller enn storskalapolitikk. Man argumenterte for individuell ansvarstaking, lavere og mer bærekraftig forbruk og for alternative energi- og transportløsninger. For noen av organisasjonene, ikke minst innenfor det religiøse feltet, var det også et viktig poeng at kampanjen ikke måtte bli «for politisk», og flere organisasjoner reagerte negativt da det i regi av Framtiden i våre hender ble gitt konkrete anbefalinger om hvilke partier man burde stemme på ved valget.

Hva er det som gjør at så ulike organisasjoner engasjerer seg i en sak som denne? Dette handler om at klimasaken er det vi gjerne kaller et valensspørsmål. Det er et spørsmål de fleste er enige i viktigheten av, og der diskusjonen går på bruk av virkemidler heller enn på mål. Valensspørsmål blir gjerne sett i motsetning til posisjonsspørsmål, der uenigheten om målsetning er stor og frontene står mot hverandre. Det er for de aller fleste lett – og uforpliktende – å gi sin støtte til et valensspørsmål, som det å støtte klimasaken. Samtidig er det at man engasjerer seg i det de fleste oppfatter som en viktig sak noe som bidrar til å gi legitimitet til organisasjonen, selv om det også var organisasjoner der spørsmålet om hvorvidt en skulle slutte seg til kampanjen eller ikke skapte debatt internt. Det mest utpregede eksemplet her er Den norske kirke.

For den enkelte organisasjon kan det altså være en styrke å bli med i en slik allianse, men hva betyr det for alliansen selv? Mye tyder på at engasjementet for mange av organisasjonene var relativt uforpliktende. Bare de færreste av organisasjonene begrunner engasjementet sitt ut fra hele spekteret av politiske krav som de måtte slutte seg til for å bli en del av kampanjen. Organisasjonene fremhever ofte bare ett av de politiske kravene, og de gjør det på svært ulik måte. Mens fagforeningene er opptatt av næringsutvikling og grønne arbeidsplasser, snakker de religiøse organisasjonene om forvaltningen av skaperverket, menneskerettighetsorganisasjonene om klimarettferdighet og energieffektiviseringsorganisasjonene om tilrettelegging for klimavennlige forbrukervalg. For de fleste av de tilknyttede organisasjonene er klimaspørsmålet bare en del, og ofte en forholdsvis perifer del, av det de er opptatt av. Å slutte seg til Klimavalg2013 handlet for mange mer om å gi en støtteerklæring – som klimasaken som et valensspørsmål åpner for – enn å argumentere for konkrete klimamålsetninger og politiske krav. Da valget i 2013 var over og kimavalg2013 gikk over i den mer permanente Klimaalliansen, var det bare om lag halvparten av organisasjonene som valgte å bli med videre.

De fleste av de tilknyttede organisasjonene er altså ikke primært engasjert i klimasaken, men så lenge denne ikke kommer i konflikt med det de ellers driver med, koster det lite å støtte kampanjen. Siden klimasaken som et valensspørsmål er noe de fleste vil være enige i, samtidig som det er relativt få forpliktelser knyttet til engasjementet, kan det å slutte seg til kampanjen være en måte for organisasjonene å styrke sin legitimitet. For kampanjen som sådan, er det imidlertid ikke sikkert at det bare er numerisk styrke og bredde i oppslutningen som er av betydning. Om målet er politisk innflytelse, kan grad av forpliktelse være vel så viktig.

Kilde: Nilsen, H. R.; K. Strømsnes & U. Schmidt (2018) “A Broad Alliance of Civil Society Organizations on Climate Change Mitigation: Political Strength or Legitimizing Support?” i Journal of Civil Society. (Online first, 2017: https://doi.org/10.1080/17448689.2017.1399596)

*Kristin Strømsnes er professor ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s