Mobilisering mot barneekteskapsreform i Afrika

Kampen mot barneekteskap har fått vind i seilene. I løpet av de siste årene har regjeringer i en rekke land satt i gang reformer for å få på plass en nedre grense på 18 år for å gifte seg. Men i noen land har tiltakene ført til at aktører tar opp kampen mot en slik nedre aldersgrense, men ikke i alle. Hva skyldes det?

 Av Ragnhild Louise Muriaas, Liv Tønnessen og Vibeke Wang*

Lovendringer som ønsker å regulere forholdet mellom kvinner og menn møter ofte motstand. Enkelte reformer er en rød klut. For eksempel har tidligere studier hevdet at religiøse og tradisjonelle aktører vil motarbeide reformer som utfordrer religiøse lov eller nedtegnede tradisjoner. [1] Familielovgivning har vist seg å være spesielt kontroversielt. Barneekteskap hører i mange land til under familielovgivningen. Sånn sett er det ikke overraskende at enkelte vil motsette seg forsøk på å fastsette en nedre aldersgrense på 18 år.

I Sudan og Zambia er autoriteten til religiøse og tradisjonelle institusjoner og deres lovsystemer forankret i grunnloven. Med høye tall på barneekteskap (34% i Sudan og 42% i Zambia) har regjeringene i begge land satt i gang reformer som skal få slutt på praksisen. Reformen har møtt massiv motstand fra religiøse ledere i Sudan. I Zambia derimot, har tradisjonelle ledere fungert som partnere for regjeringens reformprosess. Hvorfor har de tradisjonelle lederne i Zambia støttet opp om reformen selv om deres autoritet over familielov ble utfordret? Fordi de opererer i helt ulike landskap når det kommer til hva som er lovfestet og ikke. Hvis familieloven er nedskrevet er motstanden mot reformer mer sannsynlig enn hvis den ikke er det.

To kausalmekanismer spiller inn: Formell maktstruktur og arena for politisk kamp. Vi foreslår to løp som knytter lovsystemet til sannsynligheten for at religiøse eller tradisjonelle aktører tar opp kampen mot reform: (1) Nedskrevne lover skaper en sentralisert juridisk maktstruktur der den politiske kampen handler om definisjonsmakt over loven. I Sudan var det mange potensielle motstandere i det politiske sentrum. Kodifisering av den muslimske familielovgivningen i 1991 skapte uenighet mellom de politiske og religiøse lederne om måten å fortolke Sharia på. (2) Ikke-nedskrevne, levende lover, gir en desentralisert juridisk maktstruktur der den politiske kampen handler om administrering av loven. I Zambia, i motsetning til i Sudan, befinner de potensielle motstanderne seg i den politiske periferien, noe som gjør det lettere for regjeringen å jobbe for reformer. Men dette betyr ikke nødvendigvis at reformarbeidet går på skinner. Aktørene i det politiske sentrum har liten innflytelse på hvordan loven blir praktisert lokalt. Der er det de tradisjonelle lederne som forvalter reformen.

Om familielovgivningen er nedskreveteller ikke er en viktig pekepinn på om religiøse eller tradisjonelle aktører vil motarbeide reformer som skal stoppe barneekteskap.

Barneekteskapsreformen i Sudan
I Sudan er den nedre aldersgrensen for ekteskap 10 år (i henhold til den muslimske familieloven fra 1991). I arbeidet med en ny nasjonal barnelov foreslo regjeringen en progressiv islamsk fortolkning og argumenterte for en nedre aldersgrense for ekteskap på 18 år. Loven inneholder ikke en eksplisitt nedre aldersgrense for ekteskap fordi det ble vurdert som for kontroversielt. Det ble også argumentert med at barneekteskap allerede falt inn under loven på grunn av andre bestemmelser.

Prosessen førte til at konservative aktører både i og utenfor parlamentet, i media og i domstolene mobiliserte mot reformen. Hovedargumentet var at barneloven var i strid både med Sharia og grunnloven. Fra motstandernes ståsted er barneekteskap anerkjent av Profeten Muhammed. Barneekteskap holder også jenter i puberteten borte fra sex utenfor ekteskapet og sikrer barnefødsler. Den muslimske familieloven har derfor ikke blitt endret slik at den har 18 som minimumsalder for ekteskap.

Kodifisering av religiøs lov åpner for uenighet om den korrekte fortolkningen av religiøse doktriner. Dette har gjort det mulig for aktører å fremme en progressiv fortolkning av Sharia, men det er de religiøst lærde som har overtaket i en politisk kontekst der grunnloven gir Sharia en sentral plass i de nasjonale lovene.

Barneekteskapsreform i Zambia
I Zambia er den nedre grensen for ekteskap 21 år (ekteskapsloven fra 1964), men ungdom kan inngå ekteskap med samtykke fra foreldrene. Barn under 16 år kan gifte seg hvis en domstol avgjør at ekteskapet ikke er i «konflikt med offentlige interesser.» De fleste ekteskap blir imidlertid inngått i tråd med tradisjonell lov som har puberteten som ekteskapsalder.

Regjeringens kampanje mot barneekteskap har vært todelt. Den har prioritert å få på plass en nedskrevet reform og lansert en nasjonal opplysningskampanje rettet mot tradisjonelle ledere og folk flest. Et sentralt grep har vært å forsøke å få tradisjonelle ledere med på laget og å fokusere på de negative konsekvensene som barneekteskap har på utdanning.

Den nasjonale eliten ønsker en reform velkommen. Det er to hovedgrunner til dette. For det første skal tradisjonelle ledere ikke offisielt være politisk engasjerte. Makten til de tradisjonelle lederne avhenger av at de blir oppfattet som å være hevet over politikk. Det som står på spill for de tradisjonelle lederne er muligheten til å fortsatt håndheve rettslig og kulturell praksis på lokalt plan.

For det andre er de som vanligvis bestemmer i tvister i de tradisjonelle domstolene seg på bunnen av hierarkiet. Siden landsbyhøvdinger håndhever en levende lov så er det imidlertid ingen garanti for at kodifisert lov vil trumfe praksis. Derfor kan det ta flere år før en lovreform som har støtte nasjonalt får effekt på landsbygda.

Barneekteskap er et brudd på menneskerettighetene og kan ha alvorlige helsekonsekvenser. En lovreform som sikrer en minimums ekteskapsgrense på 18 år er et viktig skritt i å få bukt med praksisen. En slik reform er på ingen måte en magisk oppskrift for å utrydde barneekteskap, men er et viktig verktøy for aktivister som med loven i hånd da kan argumentere for sin sak overfor nasjonale regjeringer og bruke den i holdningsarbeid på grasrota. Funnene fra dette studiet har viktige følger for arbeidet mot barneekteskap. Ny kunnskap om hvordan ulike aktører i tradisjonelle versus muslimske stater i Afrika arbeider mot reform av barneekteskap kan og bør påvirke nasjonale og internasjonale aktivisters reformstrategier.

Kilde: Muriaas, R. L., Tønnessen, L. & Wang, V. (2017) Counter-Mobilization against Child Marriage Reform in Africa. Political Studies, First Published December 1, 2017. https://doi.org/10.1177/0032321717742859

En versjon av denne bloggposten ble først publisert på The Political Studies Asscociation blog.

*Ragnhild Louise Muriaas er professor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen

Liv Tønnessen er forskningsdirektør ved Chr. Michelsens Institutt (CMI)

Vibeke Wang er forsker ved Chr. Michelsens Institutt (CMI)

 

[1] Htun, M. & Weldon, L. (2010) When do governments promote women’s rights? A framework for the comparative analysis of sex equality policy. Perspectives on Politics 8(1): 207–216.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s