Demokrati og ulikhet

I en ny studie finner Tor Midtbø at de fattige i demokratier foretrekker mer omfordeling enn de fattige i autoritære regimer.

Av Tor Midtbø*

Det er en myte at demokratiet i seg selv virker sosialt utjevnende. Forskning viser nemlig at demokratier ikke bidrar til mindre økonomisk ulikhet og fattigdom enn autoritære regimer. Faktisk krever heller ikke innbyggerne i demokratier større likhet enn det de gjør andre steder. Den politiske likheten og én-mann-én-stemme prinsippet fører altså ikke til en større appetitt for økonomisk likhet. Det kan se ut som om demokratiene prioriterer frihet, sivile rettigheter og sosial mobilitet fremfor likhet, rettferdighet og solidaritet.

Hva da med den gruppen som burde mislike ulikhet aller mest, de fattige? Her lever forskningen opp til, om ikke andres, så i det minste mine egne, forventninger!  I en nylig publisert undersøkelse finner jeg for det første at de fattige er mer for omfordeling enn de rike. Noe annet ville ha vært direkte oppsiktsvekkende. Det mer interessante funnet er imidlertid at de fattige i demokratier også foretrekker mer omfordeling enn de fattige i autoritære regimer. Den negative effekten av inntekt på støtten til omfordeling er med andre ord sterkest i demokratiene. Undersøkelsen bygger på World Value Surveys data for rundt 270,000 respondenter i 80 land over en 25 års periode, samt en (litt vel) omfattende flernivåanalyse.

Funnet bygger på tre teoretiske antakelser. Den første er at lav-inntektsgrupper i demokratier i sterkere grad føler at politikken har en betydning, og at de selv har en viss påvirkningskraft.  Hvorvidt dette faktisk er tilfellet eller ikke kan selvfølgelig diskuteres. Likevel er det nå engang slik at regjeringspartier som konsekvent ignorerer sine velgere før eller senere blir erstattet av andre partier. I ikke-demokratier, derimot, er valgene ofte manipulerte og utskiftningene sjeldne.  Selv om også diktatorer må tilpasse seg stemningene i folket (spesielt siden den som mister makten lett kan miste livet i samme slengen), er folkelig deltakelse og en lyttende elite ikke det første man forbinder med autoritære regimer.

Den andre grunnen til at inntekt bør ha en særlig sterk effekt på omfordelingspreferansene i demokratier, er at omfanget av informasjon – inkludert informasjon om inntektsfordelingen – gjennomgående er større der enn andre steder. En fri presse, konkurrerende partier, en kritisk opposisjon, sterke interesseorganisasjoner, en nøytral statsforvaltning og et uavhengig rettsvesen bidrar alle i så måte.  I tillegg vil informasjonen fra en fri presse ofte ha en negativ vinkling.  Mediene er jo gjerne mer opptatt av problemene og urettferdigheten enn av det motsatte. Dette kan styrke inntrykket av relativ deprivasjon blant lavinntektsgruppene og forsterke følelsen av ikke å få som fortjent.

I tillegg til ytringsfrihet, er også demokratiene kjennetegnet av organisasjonsfrihet – en frihet som styrker lavinntekt-gruppenes kollektive ressurser. Disse ressursene demper det som i utgangspunktet er en sterk positiv sammenheng mellom individuell sosioøkonomisk status på den ene siden og politiske deltakelse, interesse og kunnskap på den annen. Det at partiene og organisasjonene står relativt sterkt i demokratiene tydeliggjør dessuten konfliktlinjen mellom fattig og rik.  I autoritære regimer legges det i større grad lokk på misnøyen.  Der er det vanskelig for innbyggerne å støtte en politikk som strider mot elitens preferanser – inkludert en politikk som kunne ha tatt fra de rike og gitt til de fattige.

I den grad lav-inntektsgruppene er kjennetegnet ved falsk bevissthet, uvitenhet og politisk passivitet, slike mange hevder, indikerer resultatene i denne undersøkelsen at det i så fall må være et fenomen som gjør seg sterkere gjeldende i autoritære regimer enn i demokratier. Åpenheten i demokratiet gjør det både lettere å identifisere sin egen posisjon i samfunnshierarkiet og vanskeligere å akseptere den. Demokratier belyser ulikhet. For å omskrive Marx en smule: Det nye slottet ved siden av det lille huset er ikke nødvendigvis noe større i demokratier enn andre steder; det ligger bare så mye nærmere.

Kilde: Midtbø, T. (2017). “Democracy and the demand for government redistribution: A survey analysis”. European Journal of Political Research, 1-16. doi:10.1111/1475-6765.12253.

*Tor Midtbø er professor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Berge

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s