Gruvefeltet Arktis – bærekraftig utvikling og lokal legitimitet

En ny studie undersøker hvorfor lokalsamfunn i Arktis støtter – eller i det minste aksepterer – gruvedriftsprosjekter, til tross for store naturinngrep det medfører.

Av Berit Skorstad og Brigt Dale*

I oktober i år kom boka The Will to Drill. Mining in Arctic Communities ut på forlaget Springer, basert i hovedsak på resultatene fra et prosjekt om lokalsamfunn og gruver som offersoner finansiert av forskningsrådet. Studien har bestått av case-studier i Nord-Norge, Nordvest-Russland og Grønland og inkluderte både samfunn der det var gruveaktivitet og der ny (eller fornyet) aktivitet var under planlegging. Noen av disse planlagte gruveprosjektene er ikke iverksatt, noe som i seg selv er et viktig funn; det synliggjør at opplevelsen av positive og negative ringvirkninger og bekymringer knyttet til bærekraft og hva det egentlig betyr varierer sterkt, og at dette derfor må studeres lokalt.

Gruver engasjerer. De skaper både entusiasme og bekymring i de lokalsamfunn som er berørt, og eksempler fra vår studie er mange. Noen gruveprosjekter har skapt sosiale og politiske konflikter, så som i Kvalsund og i Sør-Grønland. I Kautokeino utfordret gruvenæringen en mer tradisjonell livsform basert på fornybare naturressurser. I Sulitjelma har man møtt på utfordringer knyttet til hvordan eventuell nye eiere av gruvene skal forholde seg til forurensningen fra den gamle gruvedriften. I Apatity og Kirovsk i Murmansk er stedsidentitet sterkt knyttet til gruvedriften, og lokal forståelse av bærekraftig utvikling av lokalsamfunnene preges derfor av et slikt utgangspunkt.

Analyser av alternative forståelser av bærekraftig utvikling og makt belyser hvordan kunnskap produseres og brukes i politiske prosesser, og at begreper som kulturell og demokratisk legitimitet er gode verktøy for å forstå hva som aksepteres av sosiale og økologiske endringer. Likeens kan uttrykket «offersoner» i noen sammenhenger tydeliggjøre hvem som er bærere av kostnadene ved store naturinngrep, og hvilke aspekter ved «natur» som verdsettes i beslutningsprosessene.

Gjennomgående i nyere gruvedrift er det lokalsamfunnet og det lokale miljøet som må bære børa, mens gevinsten tenderer til å trekkes ut av lokalsamfunnet. Generelt skyldes dette globale eierstrukturer i næringa, at nytten av nye mineraler er globale, og tendensen til at arbeidskraft i større grad flys inn i slike prosjekter. Det siste kom ikke frem i våre studier.

Med utgangspunkt i en kartlegging av de lokale, spesifikke omstendighetene har vi i casestudiene analysert ulike sosiale og politiske prosesser som ligger til grunn for å akseptere, eller eventuelt ikke akseptere, de naturinngrep som gruveaktivitet medfører. Her ser vi at tilhørighet, tillit, sosiale og økonomiske goder, samt historisk og kulturelt slektskap til gruvenæringen har betydning for utfall i de enkelte casene. Studiene viser at den sosiale aksepten til gruvedrift både er knyttet til utviklingspotensialet, vurdering av positive og negative ringvirkninger for lokalsamfunnet, landskapsverdier, kulturell tilhørighet og opplevelsen av demokratisk legitimitet.

Fortolkninger av bærekraft

Vår studie viser altså at fortolkninger av «bærekraft» varierer og er avhengig av samfunnsaktørenes interesser og verdier. Bærekraft er med andre ord et prinsipp hvor man ikke nødvendigvis har felles forståelse av innhold og som derfor diskuteres om og om igjen av interessegrupper som mineralprodusenter, miljøorganisasjoner og lokalbefolkning. Hvordan interessegrupper definerer bærekraft avhenger av deres identitet, interesser og posisjon.

Lokalsamfunn legger ofte by- og arealutvikling – at deres kommune eller bosted er bærekraftig over tid – til grunn i deres fortolkninger av bærekraft. I Grønland fremheves det for eksempel at mineralproduksjon må sees i sammenheng med ønsket om en større uavhengighet til Danmark og at slik aktivitet er nødvendig nettopp for å sikre en «bærekraftig utvikling» av nasjonen over tid. En slik utvidet forståelse av «bærekraftig utvikling» forholder seg derfor ikke bare til naturinngrep og deres konsekvenser for landskap og økosystemer, men også til befolkningsutvikling.

Slik sett er det ikke overraskende at mange lokalsamfunn og politikere er positive innstilt til mineralproduksjon, fordi slik aktivitet, håper man, vil kunne gi lokale arbeidsplasser, økte skatteinntekter og befolkningsvekst. Særlig tydelig er denne posisjonen i lokalsamfunn der fraflytting over tid har preget utviklingen. Men lokale forhold kan også ligge til grunn for den motsatte holdningen. I Kautokeino har kommunestyret avvist et forsøk på å gjenåpne gullgruven i Biedjovaggi i frykt for at det skulle kunne gå på bekostning av reindrifta og tradisjonell bruk av landskapet til rekreasjon og høsting; et case som synliggjør at identitetspolitikk noen ganger trumfer økonomiske vurderinger.

Mineralbedriftene har en annen fortolking av bærekraft. I Nordvest-Russland, for eksempel, utvides bærekraftkonseptet ved å inkludere bedriftsøkonomiske- eller materielle aspekter i fortolkningen. De hevder at deres aktivitet er bærekraftig siden de tar hensyn til aksjeholderens interesser, økonomisk lønnsomhet og matetterspørsel ved å sørge for at deres produkt gjør det mulig å øke den globale matproduksjonen (til kunstgjødsel). Norske mineralprodusenter argumenterer for at uttak av mineralske ressurser er nødvendig for å sikre overgangen til et bærekraftig samfunn.

De ulike fortolkningene av bærekraftkonseptet våre informanter har presentert for oss understreker betydningen av å forstå bærekraft som dynamisk, stedsavhengig og sosialt konstruert, framfor å presentere det som et begrep som kun forholder seg til forhåndsbestemte, målbare terskelverdier. Bærekraftprinsippet har blitt et konsept som gir grunnlag for ulike fortolkinger over tid i blant annet lover, forvaltningsstrategier og miljøledelse. Et kritisk perspektiv på slike forståelser av bærekraft i forbindelse med utviklingen av mineral- og metalressurser i nordområdene kan likevel være på sin plass, for å synliggjøre behovet for at alternative næringsveier og natursyn også verdsettes, i tillegg til vurderingene av den økonomiske verdien av utvinningsbare naturressurser.

Gruveprosjektenes lokale legitimitet i fokus

Et sentralt spørsmål i prosjektet var altså hvorfor lokalsamfunnene ville støtte eller i det minste akseptere slike prosjekter, gitt de store naturinngrep som gruvedrift medfører. En del av svaret fant vi ved å utforske ulike måter gruvedriften sikret legitimitet i lokalsamfunnet.

Analyser presentert i boka viste at aksept eller ikke aksept av gruveprosjekter kan ha minst tre forskjellige grunnlag. Den første typen legitimitet er basert på instrumentell legitimitet og ofte økonomiske resultater, for eksempel arbeidsplasser, forbedret kommuneinntekt eller oppgradert infrastruktur. Den andre typen er prosessuell legitimitet, der folk støtter prosjektet fordi de aksepterer beslutningsprosessen – uten nødvendigvis å være enig i resultatet. Nivået av demokratisk involvering og åpenhet i prosessen er viktig her, for eksempel interessentengasjement, deltaker prosesser, strukturerte og åpne høringer, tilgjengeligheten av rapporter og dokumenter. Den tredje typen legitimitet er av kognitiv og kulturell karakter. Dette er ofte knyttet til en gjensidig forståelse av prosjektets mål og ambisjoner, og samfunnets verdier og visjon for fremtiden. Det kan uttrykkes som en form for moralsk, kulturelt og lokalt «eierskap» av prosjekter og mål, som ofte oppstår i lokalsamfunn med historisk erfaring med gruvedrift.

*Berit Skorstad er professor ved NORD universitet
Brigt Dale er seniorforsker ved Nordlandsforskning

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s