Damned if you do, damned if you don’t. Den demokratiske opposisjonens dilemma i Venezuela

Moderne autoritære regimer kan bruke både vold og valg for å undertrykke sine politiske motstandere og legitimere sitt regime. Når opposisjonen i Venezuela nå har forsøkt og feilet i alle sine strategier for å felle regimet, har den få andre alternativ enn å delta i valg den ikke kan vinne.

Av Leiv Marsteintredet*

Ett år forsinket ble det den 15. oktober avholdt guvernørvalg i Venezuela. Under store mistanker om valgfusk og etter en valgkamp med uklare og skiftende spilleregler i et autoritært og militarisert regime, vant regjeringspartiet PSUV (Partido Socialista Unido de Venezuela) 17 av 23 guvernørseter. Opposisjonen (MUD – Mesa de la Unidad Democrática) vurderte boikott, men valgte å delta. Deltakelse kunne innebære en godkjennelse av spillereglene og en legitimering av styringssystemet. Og om opposisjonen vant valget så viser erfaringene at institusjonene de vinner kontroll over enten legges ned eller blir tappet for makt. Spørsmålet er hvorfor den demokratiske opposisjonen var villige til å delta i et valg den var garantert å tape?

Venezuelas demokratiske sammenbrudd
President Chávez (1999-2013) spilte strategisk på polarisering og stemplet opposisjonen som udemokratisk og fascistisk, gjentatt til det kjedsommelige av regimets propagandaapparat og nyttige idioter i utlandet. Fram til 2015 var regimets retorikk om opposisjonen dominerende, også internasjonalt. Regjeringens reaksjoner etter valget i 2015, derimot, snudde debatten.

I desember 2015 vant opposisjonsalliansen MUD 2/3 flertall i parlamentsvalget og makt til å endre grunnloven, oppnevne ny høyesterett og avsette presidenten. Chavistaene mistet parlamentsflertallet de hadde hatt siden 1999. Mens opposisjonen øynet håp om nyvalg på president og en styrking av demokratiet, ble valgseieren startskuddet på et demokratisk sammenbrudd i Venezuela.

I desember 2015 sparket regjeringen først høyesterett og erstattet den med nye og enda mer trofaste dommere. Så lammet regimet parlamentet ved å dikte opp en valgfuskanklage som fratok opposisjonen 2/3 flertall. Deretter lot regimet høyesterett erklære alle nye lover for ukonstitusjonelle og siden overtok høyesterett flere av parlamentets funksjoner. Videre hindret regjeringen en folkeavstemming om tilbakekalling av presidenten der utfallet var garantert å gå mot president Maduro. Og når legitimiteten til høyesterett som lovgiver ikke ble anerkjent internasjonalt, organiserte regimet, i strid med grunnloven, valg på en ny grunnlovsgivende forsamling. Denne har i praksis tatt over den lovgivende funksjon og står formelt over grunnloven og alle andre institusjoner i landet. Valget til ny grunnlovsgivende forsamling ble boikottet av opposisjonen, men ble likevel preget av valgfusk og brøt blant annet med grunnleggende demokratiske prinsipper som en velger, en stemme.

I perioden har også store demonstrasjoner mot regjeringen blitt slått hardt ned på. Over 150 mennesker har blitt drept, tusenvis har blitt arrestert og torturert og sentrale politikere er fradømt retten til å stille til valg. På toppen av det hele gjennomgår Venezuela en politisk skapt økonomisk, sosial og humanitær krise som ikke har sitt sidestykke i Latin-Amerika.

Dette er bakgrunnen guvernørvalget som skulle ha vært holdt i fjor, og som så ble utsatt på ubestemt tid, dernest planlagt avholdt i desember i år, for så å bli framskyndet til oktober med så korte frister at MUD først stilte med midlertidige kandidater som de senere forsøkte, til ingen nytte, å skifte ut gjennom primærvalg. Flere partier ble nektet å stille til valg i noen delstater. Så sent som 48 timer før valget, ble valglokaler for 715 000 velgere flyttet på for å svekke valgdeltakelsen. Som en sikkerhetsventil bestemte i tillegg regimet (i strid med grunnloven) at det kun skulle avholdes valg på guvernør, mens de regionale parlamentene skulle beholde sin sammensetning fra 2012 da PSUV vant flertall i 20 delstater. I så måte så kunne ikke opposisjonen vinne selv om den vant et flertall av stemmene. 

Faren ved å delta
Risikoen ved deltakelse var klar. Luis Almagro, generalsekretæren i Organisasjonen av Amerikanske Stater uttalte etter valget at «ethvert parti som velger å stille til valg uten demokratiske garantier, blir et instrument for valgfusk».  Når opposisjonen på tross av manglende demokratiske garantier velger å delta, så legitimerer man systemet og prosessen. Dette var regimets klare intensjon ved å avholde valget. Mer spesifikt ønsket regjeringen en annerkjennelse av den grunnlovsgivende forsamlingen som man hevdet hadde utlyst valget og som nyvalgte guvernører må sverge troskap til.

Med mindre opposisjonen kunne bevise fusk i opptellingen av stemmene – noe som er vanskelig i et helelektronisk valgsystem der et politisk kontrollert valgorgan ikke tillater internasjonal valgobservasjon, innsyn eller revisjon – så er det vanskelig å klage i etterkant på de premissene man aksepterte å delta under. I så måte risikerte opposisjonen å gi demokratisk legitimitet til det autoritære chavist-regimet.

When all else fails, participate!
Man kan fjerne en regjering gjennom kupp, valg eller folkeavstemminger, massedemonstrasjoner eller en ekstern, militær intervensjon. Opposisjonen i Venezuela har prøvd alt. I 2002 ledet noen krefter i opposisjonen et mislykket militærkupp. I 2005 boikottet den parlamentsvalget og skrek «ulv» om manglende demokratiske garantier, men internasjonale sanksjoner og evt. militær intervensjon uteble. Boikotten ble et selvskudd som åpnet for konsolideringen av chavist-regimet og en langvarig svekkelse av opposisjonen. Både boikotten og militærkuppet bekreftet i tillegg chavistaene sin retorikk om en udemokratisk opposisjon. I 2014 og i 2016-17 forsøkte så opposisjonen å fjerne regjeringen gjennom massedemonstrasjoner, som kun førte til en økt militarisering av regimet og grove menneskerettsbrudd.

Opposisjonens valgseier i parlamentsvalget i 2015 og regimets kansellering av folkeavstemmingen over presidentens skjebne i 2016, beviste at heller ikke valg fører til regimeendring. Men til forskjell for de andre strategiene så fungerte bruken av valgkanalen delegitimerende for regimet heller enn opposisjonen som nå fremsto som den demokratiske aktøren og kom på offensiven hjemme og i utlandet. Med nok en valgseier eller demonstrert valgfusk håpet opposisjonen å slå enda en spiker i kista til chavistrevolusjonen. Derfor var det sjokkerende for de fleste observatører at MUD virket overrasket over mulig valgfusk og et tap på valgnatta. MUD møtte uforberedt, og hadde ikke samlet nødvendig dokumentasjon over stemmegivningen som de kunne holde opp mot valgorganets tall for å bevise valgfusk.

Opposisjonen hadde lite å vinne på å delta: valgseier ville ikke gitt den makt og en verifikasjon av valgfusk ville strengt tatt kun ha bekreftet regimets autoritære karakter. Men siden alle andre strategier hadde feilet, hadde ikke opposisjonen andre valg på tross av faren for å legitimere regimet.

Når valgtapet nå trolig vil knekke ryggen på opposisjonen, får det være en fattig trøst at chavist-regimet er så mislykket og har mistet all kredibilitet at guvernørvalget ikke vil kunne gi det tilbake noe snev av demokratisk legitimitet.

*Leiv Marsteintredet er førsteamanuensis ved institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s