Stem eller trekk

Jeg er lei valgkamp. Skal vi gå over til loddtrekning?

Av Anne Lise Fimreite*

Valgkampen 2017 er historie. Den har vært hektisk, intens, spennende og lang. Politikerne har vært i valgkamp-modus mer eller mindre siden forrige valg. Jeg innrømmer det gjerne, også jeg som er profesjonelt forpliktet til å følge med i politikken og alt dens vesen, er grundig lei valgkamp nå. Selvom frie valg er det moderne demokratiets fremste kjennetegn, vil jeg på selveste valgdagen, fabulere litt over alternativ til valg – og til valgkamp.

Det er ikke bare i Norge etter en lang valgkamp, man observerer en litt begrenset entusiasme for valg. En av dem som har tematisert dette er belgieren David Van Reybrouck i sin mye debattert bok ”Mot valg – til forsvar for demokratiet.”

Bokens utgangspunkt er at stadig færre innbyggere føler de blir ivaretatt i de etablerte politiske system samtidig som systemenes evne til å handle er nedadgående. Det argumenteres for at systemene gradvis har blitt dårligere til å levere aksepterte løsninger i viktige saker. Dette gjelder i store og overordnede saker som klimakrisen, sikkerhetssituasjonen, flyktningkrisen og globale helseutfordringer, men også i mindre og nære saker, som lokalisering og trasévalg. System som ikke makter å levere og velgere som ikke føler seg inkludert og forstått, bidra i følge Van Reybrouck til svekket legitimitet og lavere oppslutning om valgkanalen. Han omtaler dette som demokratiets utmattelsessyndrom, og mener det er betegnende, i større eller mindre grad, for de fleste vestlige demokrati – på alle nivå.

Kan så syndromet kureres? Van Reybrouck og flere med ham, søker tilbake til det greske demokratiets representasjonsmetode og argumenterer for å innføre loddtrekning til offentlige verv. Med inspirasjon fra det britiske systemets institusjoner lanserer Van Reybrouck ”House of Lots” – en forsamling av uttrukne – som supplement til folkevalgte organ.

En uttrukket forsamling vil, hevdes det i boken, være representativ på en annen måte enn ved valg. Tilfeldighetsprinsippet vil ivareta det. Korrupsjon vil ha lite for seg om tilfeldighet styrer uttrekk. Samtidig vil betydningen av valgløfter og opphetede og lange valgkamper reduseres. Oppmerksomheten kan rettes mot det beslutningene egentlig handler om. Uttrekks-ordningen vil dessuten kunne virke disiplinerende på den måten at alle vet at muligheten for selv å bli trukket ut, alltid er tilstede.

Forslaget om loddtrekning er lett å avfeie som et skrivebordsprodukt og en utopi. Men mange land har velfungerende juryordninger basert på uttrekk i rettsalen. Og, det er gjort forsøk med former for uttrekning som supplement til valg i Canada, Nederland, Irland og Island. Ordningene er brukt i ganske kompliserte saker, blant annet ved reform av valgsystem og utarbeidelse av nye grunnlover. Forsøkene har ikke avstedkommet store katastrofer og karakteriseres som rimelig vellykket. Svakhetene er koblingen til det etablerte politiske system og at de uttrukne ikke alltid fortsetter å delta i uttrekksforsamlingen etter at den første entusiasmen har lagt seg. Forsøkene har også avdekket at uttrekksforsamlinger er best egnet for enkeltsaker med klart definert innhold.

Slike løsninger har også fått oppmerksomhet her på berget. I utvalget som så på det bergenske lokaldemokratiet tidligere i år, foreslo vi å opprette et Byborgerpanel basert på loddtrekning. Meningen var absolutt ikke at panelet skulle erstatte folkevalgte organ. Det skulle fungere som et supplement å ta i bruk i enkeltsaker når kommunens folkevalgte trenger og ønsker klare og forpliktende råd fra innbyggerne. Forslaget ble ikke møtt med den helt store entusiasmen på politisk hold i kommunen. Det nyetablerte studentintitativet Tanketinget arbeider også med å spre informasjon om og debattere andre typer borgerforsamlinger enn de som er basert på valg her i byen.

Demokrati har en langt lengre historie enn nåværende valgordninger. Ved å tematiserer valg, åpne for diskusjoner om strukturer og utfordre vante ideer gjør vi demokratiet og politikken en stor tjeneste. Spørsmålet er likevel om løsninger av typen som er presentert her, er nok til å bøte på misnøyen som observeres i mange vestlige demokratier? Kan representasjon via loddtrekning og nye typer borgerforsamlinger, øke engasjementet og bidra til større oppslutning, legitimitet og handlekraft? Mitt svar er, neppe.

Uttrekksforsamlinger har vist at de kan fungere i spesielle og avgrensede saker. Kanskje bør også vi være villig til å prøve dem ut, spesielt på lokalt nivå. Men det å forhindre at ledere ble utpekt ved tilfeldighet og sjansespill, var en av de viktigste grunnen til at permanente og regulerte valgordninger ble innført. Selv om jeg er ganske så lei etter en lang valgkamp, er jeg også overbevist om at det vi trenger er å revitalisere valg og fornye vår tro på dem. Valg er den beste og mest realistiske representasjonskanal vi har.  I overskuelig fremtid vil valg fortsette å være en svært sentral del av vårt demokrati. Valg er et sjeldent og varig eksempel på engasjement av massene. Det er for tidlig å stemme ut ordningen. Da får vi rett og slett tåle valgkampen òg.

En redigert versjon av denne teksten ble publisert i Bergens Tidende 13.09.17: https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/nzldL/-Jeg-er-lei-valgkamp-Skal-vi-ga-over-til-loddtrekning

*Anne Lise Fimreite er professor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s