Handler demokrati om omfordeling?

I følge en nyere studie anses ikke omfordeling å være blant de aller viktigste trekkene ved demokrati som styreform i mange land og i ulike befolkningsgrupper.

Av Carl Henrik Knutsen*

Flere statsvitenskapelige teorier knytter demokrati som styreform til omfordeling av økonomiske ressurser fra relativt rike til relativt fattige innbyggere. For noen teoretikere, som opererer med svært brede demokratiforståelser, er fordeling av, og relativt lik tilgang til, økonomiske ressurser en del av selve demokratidefinisjonen. Hvis økonomiske ressurser er ujevnt fordelt vil dette kunne hindre ekte demokratiske prosesser, siden de rikere innbyggerne kan bruke midlene sine til å dominere politikken. Men, selv forskere som opererer med smalere demokratidefinisjoner, fokusert på flerpartivalg og omfattende stemmerett, antar ofte at mye av politikken i demokratier dreier rundt omfordeling fra rike til fattige. Relativt fattige velgere, som typisk er i flertall, forventes å stemme på politikere som vil sette høye skattesatser og fordele inntektene på måter som kommer det fattige flertallet til gode.

Sentrale teorier i statsvitenskapen tilsier altså at politikk i demokratier – i motsetning til politikk i diktaturer – vil være sterkt fokusert på såkalt progressiv omfordeling. Men, holder denne antakelsen mål? I hvilken grad dreier demokratisk politikk seg om progressiv omfordeling?

Tidligere studier viser at det er store forskjeller i hvor mye omfordeling som foregår i ulike demokratier verden over. Elitene forblir rike og massene fattige til tross for alle stemmene til den sistnevnte gruppen. Andre studier fremhever at også (enkelte) diktaturer bedriver omfattende omfordelingspolitikk. Flere statistiske studier finner heller ingen sterk, systematisk sammenheng mellom demokrati og ulike mål for omfordeling. De teoretiske forståelsene av demokrati som et omfordelende politisk regime stemmer altså ikke svært godt overens med det vi observerer i virkeligheten. Hvorfor er det slik?

Hvis velgerne i demokratier ikke betrakter omfordeling fra rike til fattige å være sentralt i politikken, og stemmer på partier og politikere på grunn av andre saker enn skattlegging og omfordeling, vil ikke de teoretiske forklaringene nevnt innledningsvis ha klar gyldighet. Men det kan også være at innbyggernes oppfatninger om hva demokratisk politikk innebærer heller er en konsekvens av den politikken de observerer rundt seg. Hvis vanlige velgere i demokratier – år etter år – opplever fravær av omfordeling fra rike til fattige, vil de kanskje etter hvert tenke at omfordeling ikke er et sentralt trekk ved demokratisk politikk. Innbyggernes oppfatning av forholdet mellom demokrati og omfordeling er altså et interessant studieobjekt av flere grunner, men hittil har det manglet på systematiske studier av fenomenet.

I en artikkel, skrevet sammen med Simone Wegmann ved Universitetet i Genève og publisert i tidsskriftet Democratization, analyserer vi i hvilken grad innbyggere i ulike land forbinder demokrati med progressiv omfordeling. Vi analyserer også hvilke faktorer som påvirker om denne forbindelsen blir gjort eller ei.

Vår studie tar utgangspunkt i data fra den verdensomspennende World Values Survey. Mer konkret benytter vi oss av et spørsmål som ber respondentene om å vurdere ulike karakteristika etter hvor «essential you think it is as a characteristic of democracy». Vurderingene blir gjort på en skala fra 1-10. (10 innebærer at respondenten tenker på karakteristikken som «definitely essential for democracy»). Respondentene blir presentert for ti svært forskjellige karakteristika. Ett av disse er «Governments tax the rich and subsidize the poor», som altså fanger opp progressiv omfordeling. De ni andre varierer fra karakteristika som demokratiforskere flest vil si er grunnleggende for demokrati – som at befolkningen velger sine ledere i frie valg – til dem som ikke inngår i typiske definisjoner av demokrati – som at økonomien blomstrer – til dem som står stikk i strid med (akademiske) forståelser av demokrati – som at militæret tar over makten når regjeringen er inkompetent.

Våre (hoved)analyser trekker på svarene fra nesten 50 000 innbyggere fra 45 land, hvorav 35 er demokratier og 10 diktaturer. Kort oppsummert finner vi at de fleste innbyggere, verden over, ikke betrakter progressiv omfordeling som et essensielt trekk ved demokrati. Ikke bare anser de aller fleste innbyggere aspekter som valg og sivile rettigheter som langt viktigere enn omfordeling, men også trekk som at økonomien blomstrer og at kriminelle blir straffet hardt får gjennomgående flere høye skårer av respondentene enn omfordeling. Kun «religiøse autoriteter tolker lovene» og «militæret tar over når regjeringen er inkompetent» får færre 10-skårer enn at myndighetene skattlegger de rike og omfordeler til de fattige.

I artikkelen benytter vi oss av forskjellige oppsummerende mål som klassifiserer respondentene etter om de rangerer omfordeling relativt høyt eller relativt lavt blant de ti karakteristikaene. Selv om mennesker verden over, generelt, ikke setter omfordeling relativt høyt, er det allikevel interessante forskjeller både på landnivå og mellom individer innad i land: Jevnt over har mennesker med lav utdanning og de som oppfatter seg selv å være fra «lavere» samfunnsklasser – og som dermed kan ha mer å tjene på omfordeling – større tilbøyelighet til å hevde at omfordeling er et essensielt trekk ved demokrati.

Videre finner vi at mennesker som lever i diktaturer hadde større sannsynlighet for å si at omfordeling er et essensielt trekk ved demokrati enn mennesker som lever i demokratier. Kanskje er det slik at innbyggere i diktaturer (naivt) fastholder et mer optimistisk syn på demokratiets omfordelende egenskaper enn innbyggere som faktisk lever i demokratier og erfarer at omfordeling fra rike til fattige ikke er en del av den politiske hverdagen?

Det aller klareste funnet knytter seg imidlertid til innbyggere av land med en fortid som kommunistiske diktaturer: Disse respondentene er svært lite tilbøyelige til å forbinde demokrati med omfordeling. Dette kan muligens reflektere at de har dannet sine oppfatninger fra erfaringer med overgang fra kommunistisk diktaturer, som i stor grad omfordelte ressurser, til senere (ofte demokratiske) regimer med lavere grad av omfordeling.

Gitt datagrunnlaget kan vi ikke annet enn spekulere i årsakene til at slike forskjeller i oppfatninger oppstår. Likevel er det klart at i mange land og i ulike befolkningsgrupper anses ikke omfordeling å være blant de aller viktigste trekkene ved demokrati som styreform.

Kilde: Knutsen, C. H. & Wegmann, S. (2016). ”Is democracy about redistribution?” Democratization 23(1), 154-192. doi: 10.1080/13510347.2015.1094460.

* Carl Henrik Knutsen er professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s